Tilbake til (arbeids)livet

«Med dette ser jeg frem til å høre fra dere snart og håper at jeg vil være den personen dere ser etter til stillingen

Man legger ned mye tid og arbeid i søknader, ikke minst energi og håp om at noen ser nettopp deg, og hvilke ressurser og potensialer det bor inne i deg, under ytan. Ikke minst, må man velge blant de stillingene som tilfeldigvis måtte være ledige i øyeblikket. Men du trenger jobb NÅ, og ikke hva som helst heller. Likevel må du være overbevisende i søknaden og evt. intervju, om at nettopp denne arbeidsplassen og stillingen er din drømmejobb og de vil være dumme om de ikke ansetter deg.

Alle kjenner til denne forestillingen, man kan nesten lukte og smake popkornet, i det showet begynner. Den nye arbeidsgiveren vet det, og du vet det. Likevel går showet sin vante gang. Det er regler å følge for oppsett av søknaden, og du må for all del ikke…. Du bør ha med…., og hvertfall ha telefonnummer og fødselsdato helt i toppen.

Om man googler søknader og CV, er det neste like mange meninger som søkeresultater. Likevel føles det trygt å følge en slags mal og få anerkjennelse og gjennomgang av søknadene fra folk som vet hva de snakker om. Jeg har fått flere innspill på min CV, og det går stort sett ut på at den er for lang. Men herregud, jeg er 56!!! Jeg har jobbet mye, helt siden jeg var 14. Det kan da vel ikke være negativt!?

Men for all del, jeg setter pris på tilbakemeldingene fra de som vet hvordan jobbmarkedet fungerer. Men det er kanskje greit å ikke lytte til for mange, ellers ender søknaden opp med å ikke være din i det hele tatt. Og er ikke det hele hensikten da? Å speile ens person og kompetanse, ens egenart, det som skiller deg ut fra bunken på 472 søknader.

Jobbsøking kan i så måte sees på som den rene keiserens-nye-klær-parade, følg oppskriften og for Guds skyld ikke gjør noe utenom det vanlige.

I løpet av det siste halvåret, ja egentlig litt før det også, ettersom jeg tjuvstartet i høst, har jeg skrevet en god porsjon søknader. Når man etter årevis uten trening på området, på ny befinner seg i ukjent landskap midt inne i den lange køen av arbeidssøkere, er det ikke fritt for at man føler seg som en novise på området. Du føler at alle andre kan dette så mye bedre enn deg. Hva har endret seg på de 50 årene siden siste arbeidssøknad. Gjelder det fortsatt at man skriver De og Dere med stor forbokstav? Eller; Jeg tillater meg herved å søke på denne stillingen?

Med siste halvårs trening, og litt tjuvstart, så føles det som at jeg har landet på et oppsett og formulering som representerer meg. Jeg er såååå glad for at det finnes programmer for å gjøre om word til pdf, for jeg simpelthen elsker fonten Futura Light. Den har blitt mitt varemerke, so to speak. Jeg har også kommet frem til en viss mal, som jeg mer eller mindre kopierer fra søknad til søknad, med de justeringer som tilspisses inn mot den enkelte stilling.

Jeg er fornøyd når jeg sender avgårde en ny søknad. Og optimistisk til tennene; Denne får jeg! Hvordan kan de avslå noe sånt. De vil med en gang se at jeg er helt perfekt for stillingen. Tiden går og jeg venter utålmodig på et svar, helst med en innkalling til et intervju. Kommer jeg så langt, skal jeg nok klare å overbevise dem.

Så kommer den, lovlig sent. Avslaget, som en møkkete kald klut rett i fleisen. Du var ikke god nok, denne gangen. Skuffelsen brer seg, deretter sinnet over at de tross alt, ikke så ditt potensiale. Er de blinde eller? Drit og dra, dere får ha det så godt, når dere ikke så hva som var der, rett under nesa. Du snøfter, børster av deg avslaget og går på med ny giv.

Nye avslag, og enda flere søknader, med avslag, eller ikke svar i det hele tatt. Man kan bli mismodig av mindre. Hver time man befinner seg under nåden av NAV-systemet er en time for mye, så man kjemper på med et tappert smil, men innerst inne er man møkk lei av dette fasadespillet.

Når man endelig, en sjeldent gang kvalifiserer seg til et intervju, ja, så må man gjennom dette skuespillet igjen. De samme trøtte standard spørsmålene, som strengt tatt burde vært forbudt. Hva vil du si er dine sterke sider? Hva vil du si er dine svake sider? Kan du fortelle hvorfor nettopp du vil være den rette for denne jobben?

Vet da faan jeg vel. Ettersom jeg ikke kjenner til mine motkandidater. Dette er faktisk den verste delen. Man kan føle på seg at man har levert en knakandes god søknad og gjort en svært god figur i intervjuet, men hvem er jeg opp i mot?

Kunne ikke et intervju være en hyggelig samtale i en avslappet atmosfære hvor man blir kjent? Et stivt intervju, hvor arbeidsgiver virker intimiderende, vil aldri kunne bringe frem potensialet i en mulig ny arbeidstaker. Her tror jeg mye går tapt, som man ellers ville oppdaget om settingen og atmosfæren var mere innbydende.

Men sånn er det dessverre sjeldent, en får bite tennene sammen og øve, inntil en blir mester og du nailer den jævla jobben.

Så jeg åpner et nytt word dokument og finner frem popkornet.
Break a leg girlie…