Tegning og maling

Hvor mange ganger gjennom mine intervjuer med kunstnere har fortalt at de har tegnet og malt så lenge de kan huske!? De aller fleste faktisk.

Det er det samme med meg, men jeg er ikke komfortle med å kalle meg noen kunstner, sålenge jeg forsømmer arbeidet. Man kan ha en forestilling om hvem eller hva man er, men det er bare en forestilling inntil man faktisk utfører forestillingen. Men ja, jeg har tegnet og malt så lenge jeg kan huske. Barnerommet vårt i England hadde en hel vegg med tavle vi kunne utfolde oss på. Barnerommet i Moss var fulle av tegninger. Særlig likte min bror og jeg å tegne etter Sølvvpilen bladene. Og vi var gode… Skolebøkene mine var fulle av illustrasjoner og mine medelever var svært så fasinert av tegneegenskapene mine. Så kom et opphold i tenårene, da hadde hormonene mine overtaket.

Et grunnkurs i estetiske fag og senere et grunnkurs i tegning var igrunn så langt jeg kom. Så skjedde livet, og barn ble laget. Ønsket og lengselen har likevel ligget der, i et skrin, på dypet av hjertet.  Hver gang jeg intervjuet en kunstner, raslet det i låsen på kisten, langt inne i kroppen. Det var ikke før min lillesøster begynte å male, at det vekket et begjær i meg, et begjær jeg har forsømt. Jeg så hva hun var i stand til, og ble hennes største kritiker. Jeg ville bare at hun skulle ta ut sitt fulle potensiale. Det er ikke så enkelt, responderte hun, noe oppgitt over min kritikk.

Ja, så fikk jeg kanskje bevise det da, og satte meg til å male et portrett av min datter. Gud som jeg koste meg. Men, jeg ble ikke ferdig, livet krevde sitt igjen av ansvar og plikter, roen til å sette meg ned og male var fraværende.

Men nå jobber jeg med saken, sakte med sikkert fjerner jeg de båndene som holder meg borte fra det jeg egentlig vil og er skapt til å være. Det tar tid, har jeg erfart. Men nå har jeg hvertfall ryddet meg plass til et lite kontor med et atelièr-hjørne og har to malerier på hvert sitt staffeli, som er påbegynt og som roper til meg om å ferdigstilles.